Vår lidenskap, Vårt ansvar
INGEN LINJE ER VERDT Å DØ FOR!
Mange snøscooterførere, meg selv inkludert, er mer eller mindre avhengige av adrenalinkick. Samtidig vil jeg ikke skade meg – jeg ønsker jo å kjøre scooter i morgen, neste uke og i mange år fremover. For meg, passer tilnærmingen «passe» godt med tanke på hvor mye risiko jeg er villig til å ta. Men hvordan kan jeg vurdere og tilpasse risikoene slik at de blir nettopp «passe»?
Risikovurdering er generelt sett et veldig komplekst tema. Kombiner det med at vi faktisk ønsker å ta (passe) risiko, ofte i en gruppe og i et ekstremt, nådeløst miljø – da blir det uendelig mye mer komplekst. Som snøscooterførere utsetter vi oss for mange risikoer når vi er ute og kjører. For eksempel ting skjult under snøen, is, kulde, trær, tekniske feil, skred eller bare terrenget i seg selv kombinert med dine kjørekunnskaper. I teorien kan det virke enkelt: Steg 1: Identifiser og vurder risikoen. Steg 2: Vurder om jeg er villig til å ta risikoen eller ikke – «er det verdt det?». Steg 3: En plan for hva som skjer hvis noe går galt. Det virker jo ikke så komplisert, hvorfor påstår jeg at det er det? Jeg skal prøve å bryte ned disse grovt forenklede stegene.
Steg 1 – Identifisere
Vet du hvilke risikoer du potensielt utsetter deg for i dag? Har du oversikt over isforholdene? Har du lest vær- og skredvarsler og har nok kunnskap til å gjøre en vurdering basert på dem? Vet du hva de du kjører med kan? Hvordan de vanligvis kjører scooter? Om de sov dårlig i natt eller drakk for mye øl i går kveld? Forholdene på fjellet og på innsjøene våre endrer seg konstant, og vi mennesker er enda mer foranderlige og vanskelige å vurdere.
Steg 2 – Vurdere
Hvis du har nok kunnskap til å identifisere risikoene (at du i det hele tatt vet om dem), må du nå vurdere dem. Her kan utdanning, kunnskap og erfaring hjelpe deg langt på vei til å bli flinkere over tid. Men så blander vi inn oss mennesker, og da blir det straks mye vanskeligere – ikke minst i forhold til deg selv. Vi har alle ulike nivåer av toleranse for hvor mye risiko vi er villige til å ta. Det kan avhenge av ting som hvor dyktig man er, om man har familie, alder, tretthet fra dagen før, eller bare personlighet og hva man ønsker å få ut av dagen.
Hvor godt samsvarer dere i gruppen? Finnes det et «wildcard» som i seg selv utgjør en type risiko for gruppen? Når man blander inn ting som gruppepress, dagsform, kameraer, en lang reise til fjellet, solskinn og en feilplassert tillit til «eksperten i gruppen», kan det lett komplisere vurderingen ytterligere.
Fjellet bryr seg ikke det minste om hvordan du har det, hvor langt du har kjørt, eller om solen skinner. Fjellet er et ekstremt risikomiljø som ikke diskriminerer og ikke gjør unntak for oss mennesker. «Eget ansvar» er et begrep som mer og mer forsvinner fra vårt moderne samfunn, men i fjellmiljøet er det i aller høyeste grad fortsatt relevant!
Steg 3 – Plan B
Jaha, nå gjorde vi en feilvurdering (eller bare «shit happens»), og noe har skjedd. Hvordan håndterer du og gruppen det? Selvfølgelig avhenger det av hva som har skjedd, men for eksempel:
- Snøscooteren har brutt sammen: Har du med deg ting som verktøy, strips, tau, gorillateip, og kan dere improvisere noe med noen pinner for å komme dere hjem?
- Et blødende sår: Ingen problem, for alle har vel selvfølgelig med seg noe så grunnleggende som førstehjelpsutstyr når man driver med actionsport og høyrisikoaktiviteter?
- Kompisen har brukket beinet: SOS Alarm sier det tar fire timer før helikopteret kan komme. Ingen problem, dere tenner bål og bruker forsterkningsplagg og varmeteppe for å holde kompisen varm når sjokket setter inn. For du har selvsagt med deg ting til å lage bål, samt ekstra vann og energi, i tilfelle du må bli på fjellet lenger enn planlagt.
- Du mislykket på en vending og fikk scooteren over deg: Nå ligger du fast under snøen. Ingen problem, du ventet jo på kompisene for å sikre at de så deg, så om noen minutter får du hjelp. Brystplaten gjorde også jobben sin da styret traff brystet ditt. I dag er ikke dagen du skal dø.
- Du ligger begravd under snøen: Det verste du har opplevd! Men du vet at du har transceiveren på (for det sjekket dere før dere dro ut), og viktigst av alt – du vet at kompisene dine har sine på og vet hvordan de brukes sammen med resten av skredutstyret. Det er bare et tidsspørsmål før de graver deg ut!
Føles dette fortsatt enkelt?
Hvis svaret er «ja», er det helt fantastisk! Du har allerede begynt å tenke på disse tingene (eller så lever du i total villfarelse). Hvis svaret er «nei», er det kanskje på tide å våkne opp og gjøre noe med det? Før du opplever en situasjon hvor kunnskapen og utstyret du ennå ikke har skaffet deg, hadde vært nødvendig.
Meningen er ikke å skremme. Eller jo, kanskje litt, men først og fremst ønsker jeg at du skal åpne øynene for hva konsekvensene veldig lett kan bli når vi er ute og kjører. Vi snøscooterførere som kollektiv må bli flinkere til å ta større ansvar for vår egen risikofylte atferd og stille krav til dem vi kjører med. For vi ønsker å ta risikoer, men jeg tror de fleste er enige med meg om at ingen linje er verdt å dø for – eller til og med skade seg for. Det er en vanskelig balansegang som selv jeg kjemper med nesten hver gang jeg kjører scooter.
Tips for å bli bedre på å vurdere risiko og håndtere feilvurderinger
Hensikten med denne artikkelen er som sagt at vi skal bli bedre, så her er noen raske tips for hvordan du kan bli flinkere på de tre stegene ovenfor:
Ta et HLR-kurs: Hvis du ikke allerede har gjennomført et oppdatert HLR-kurs gjennom skole eller jobb, kan det være på tide å skaffe deg denne potensielt livreddende kunnskapen. Vil du leve resten av livet og lure på om du kunne ha reddet et liv hvis du bare hadde visst hvordan?
Gå på skredkurs: Kurset Svelav Friåkning 1 Snøskoter er en fantastisk mulighet til å lære deg å identifisere risikoer og å redde en venn (eller bli reddet selv) når vurderingene går galt. I tillegg blir du flinkere til å finne bra snø på de dagene hvor forholdene ikke er perfekte. Størstedelen av kurset foregår på snøscooter, og du får kjøre i to dager i et nytt område med en guide – en bonus i seg selv. Gjør kurset sammen med venner, så vet dere at dere har samme kunnskapsnivå.
Vær kritisk: Både mot deg selv og mot resten av gruppen. Har du virkelig vurdert situasjonen riktig i dag når det er pudder, strålende sol og adrenalinet pumper? Føles noe feil? Si det! Selv «eksperten» i gruppen kan falle for en klassisk mental og følelsesmessig fallgruve og trenger at noen påpeker det for å våkne opp.
Still krav til de du kjører med: Hvorfor skal en venns motvilje mot å utdanne seg eller skaffe riktig utstyr gå utover deg? For det vil påvirke deg! Enten trenger du hjelp og får den ikke, eller så må du være den som ringer hjem til familiemedlemmet og forteller at vennen aldri kommer hjem igjen – og leve med det resten av livet.
Ta med ekstra utstyr: Litt ekstra utstyr i ryggsekken eller bagasjen har reddet mange dager (og helger) gjennom årene. Ikke bare når det gjelder skader, men også tekniske problemer eller uforutsette situasjoner.
Hold øye med hverandre: Når vi jobber med skredsikkerhet, snakker vi ofte om «kjøreregler» – som å stoppe opp og diskutere, og kjøre én og én ned en bakke. På snøscooter er dette ikke alltid mulig, særlig i tett skogsterreng eller under raske forflytninger.
Et godt alternativ er å bruke et «buddy-system», at man alltid er minst to som passer på hverandre, selv om gruppen som helhet er større. I terrenget kjører man deretter litt etter prinsippet «bunny-hop» (eller «vekselvis fremrykning» for dere militære der ute). Dette innebærer at selv om vi tar hver vår linje, vender vi alltid tilbake for å sikre at «den andre er med» før vi tar neste linje. På denne måten forringer man ikke sin egen kjøring og er aldri mer enn ett minutt unna hverandre i alle situasjoner.
Ta hjelp av teknologi, men stol ikke bare på den. Mange moderne scootere har i dag innebygde systemer for å spore deg og vennene dine på et kart, og det finnes også enheter og apper til telefonen som løser det samme. Dette er fantastiske verktøy og supplementer. Kortbølget radio er også et veldig godt tillegg for smidige dager ute på fjellet.
Merk imidlertid at jeg skriver «tillegg». Disse tingene erstatter ikke det grunnleggende i forrige punkt: å ha oversikt over hverandre. Når kameraten ligger under scooteren og du er 15 minutter unna, spiller det kanskje ingen rolle at du kan se hvor han er på et kart – du er sannsynligvis for langt unna til å gjøre noen forskjell. Det samme gjelder om du sitter fastklemt under et tre og ikke kan nå radioen for å rope på de andre – hvor lang tid tar det før de begynner å savne deg og lete?
Avslutningsvis
Kanskje det er på tide å tenke litt? Kunnskap er lett å bære, og i mange tilfeller forbedrer den hele scooteropplevelsen. Om ikke for andres skyld, så for din egen. For du vil vel også ha en god tur i dag og kunne kjøre scooter i morgen? Ingen linje er verdt å dø for.
Vi sees på fjellet!
Rickard Lövgren
Ambassadör för Friåkare – på riktigt!
Les mer på Friåkare – på riktigt!
Følg på INSTAGRAM
Les mer om utstyr og utdanninger nedenfor:
