KREVER DU RESPEKT?

Respekt, et veldig løst og ofte subjektivt begrep som kan bety veldig forskjellige ting for forskjellige mennesker. Som et av stikkordene for Friåkare – på riktigt! Jeg tenkte her å trekke frem noen av tingene som menes når vi bruker begrepet i forbindelse med lidenskapen vår – snøscootere.

Respekt sies å være noe du fortjener. I debatten mot snøscooter kan vi imidlertid argumentere for at dette gjelder alle involverte parter. Hvis noen argumenterer mot snøscooterkjøring ut fra feil grunnlag eller meningsbaserte «fakta», blir det vanskelig for meg å respektere vedkommende eller organisasjonens argumentasjon. Likt andre veien kan jeg ikke forvente respekt for meg og min lidenskap hvis jeg på min side ikke kan vise respekt for lover, regler, natur og andre interessegrupper. Det er også lett å gå i fella å tenke «hvorfor skal jeg respektere noen som ikke respekterer meg?», men noen må ta det første skrittet for at det skal være håp om en konstruktiv dialog fremover.

I utgangspunktet veldig enkelt

Lover, forskrifter, natur og andre interessegrupper er veldig enkle for oss snøscooterkjørere å forholde oss til. Det krever egentlig ikke noe ekstra fra vår side å ikke kjøre og ødelegge i skiløyper, ikke bygge et hopp rett ved siden av familien som sitter og soler seg i solgropen sin, ikke kjør etter rein og andre dyr, ikke kjøre på beltet sent på kvelden midt i sentrum, gi hundespannet litt ekstra plass eller å velge en annen bakke 5 minutter unna når du kommer over en gruppe som er på toppski.

Det handler egentlig om empati, men også ren egoisme. For vi ønsker å kunne fortsette å kjøre snøscooter. Handlingene våre kan enten redusere eller øke sannsynligheten for at lidenskapen vår vil bli ytterligere begrenset.

Ved å opptre litt smart i denne typen situasjoner, kanskje være en liten «øyetjener», øker sjansen for at andre ikke tenker «jævla snøskuterkjørere». Hver person som tenker slik er en potensiell trussel mot oss og vår lidenskap.

Da blir det mer komplisert

Der det blir vanskeligere og mer komplekst er når det kommer til respekt for meg selv, venner og slektninger. Mange scooterførere, meg selv inkludert, er mer eller mindre avhengige av adrenalinrush. Ved å utsette meg selv for riktignok vurderte risikoer, er det på den ene siden argumenter for at jeg har mangel på respekt for meg selv og mitt eget ve og vel. På den annen side er det noe jeg virkelig trenger for mitt emosjonelle, mentale og fysiske velvære. Så det blir ekstra komplisert når det gjelder risikovurderinger for meg selv. «Akkurat passe» er noe vi er gode på i Sverige og det er den balansen jeg streber etter.

Når det gjelder venner og familie, er det imidlertid en helt annen historie, både når det gjelder de som er på fjellet og de som blir hjemme. Mitt mareritt er at det skjer noe på fjellet hvor jeg vet at jeg kunne ha påvirket resultatet positivt hvis jeg bare hadde hatt rett utstyr og kunnskap.

Hvis for eksempel et HLR-kurs reduserer sannsynligheten for at jeg må ringe familien til vennen min og fortelle dem at de aldri kommer hjem igjen, så tar jeg det kurset! Hvis jeg har på meg transceiveren selv om jeg bare er ute på «pølse-grilltur» og potensielt kan hjelpe en annen gruppe ute på fjellet, så vil jeg alltid ha den på.

Det kan høres ut som denne holdningen kommer fra et sted med empati for menneskene rundt meg. Men helt ærlig, med fare for å høres helt uempatisk ut, kommer det mer fra et sted med egoisme. Jeg ønsker ikke å måtte leve resten av livet mitt uten å vite om jeg potensielt kunne ha reddet et annet menneskes liv eller ikke hvis jeg nettopp hadde hatt på meg transceiveren akkurat den dagen.  Eller at jeg i løpet av forsesongen hadde valgt å prioritere den utdanningen.

Det er faktisk motsatt når det kommer til kravene jeg stiller til folk jeg vanligvis kjører med, at de har rett kunnskap og utstyr. Egentlig er det ikke for min egen skyld, men for mine nærtstående. For å redusere sannsynligheten for at de må ta en knusende telefon om meg en lørdag ettermiddag i februar.

Det handler også om respekt for samfunnet for øvrig. Fjellredningen og ambulansen er en fantastisk ressurs når noe går galt. Vi velger imidlertid aktivt å utøve en ekstremsport i et ekstremt miljø. Burde ikke den grunnleggende tilnærmingen da være å i det minste prøve å løse situasjoner vi har satt oss selv i, på egenhånd? Ikke forvent at andre og «noen» skal løse problemet vårt for oss? I dette spesielle tilfellet også på bekostning av alle skattebetalere, ikke bare scooterførere.

En bieffekt av dette er at vi som kollektiv viser at vi prøver å ta ansvar for vår egen risikoutsatte aktivitet, ikke bare være en potensiell belastning. Dette øker også sjansene for at snøscootersporten kan få mer respekt, og potensielt mer forståelse, fra beslutningstakere og resten av samfunnet.

Snøscooter er vår lidenskap, så det er også vårt ansvar! 

Vi sees på fjellet.

Rickard Lövgren

Ambassadør for Friåkare – på riktigt!

Følg på INSTAGRAM