MÅNEDENS PROFIL – ANDERS «ANKAN» OLSSON

Månedens profil er ingen ringere enn Anders «Ankan» Olsson! Flerbarnsfaren som har mange baller i luften og som har fått minner for livet gjennom sin tid i Ruffriders. Nå har freestyle-salen blitt erstattet med mer polstrede alternativer, og det mest snøskuterrelaterte som vises nå er fantastiske bilder på kontoen ankanphoto. Hvem er Ankan, og har Ruffriders blitt lagt på hylla for godt? Dette er noen av spørsmålene vi får svar på nå!

Anders, fortell litt om deg selv, familien, arbeidet og interessene dine?

Jeg er født og oppvokst i Umeå, har fylt 45 år og begynner å nærme meg gubbestatus. Bor i en villa i bygda Hissjö rett utenfor Umeå med samboeren Linn og tre barn, så det er full fart hele dagen. Jeg eier og driver byggefirmaet Umeå Bygg som min far startet i 1987. Jeg begynte å jobbe der etter skolen og tok over alt da han gikk av med pensjon for ca. 8 år siden. Vi er 5 ansatte og utfører alt innen bygg, mest for eiendomseiere, offentlig sektor, men også privatpersoner.

Interesser har i mange år vært skateboard og snowboard, men de siste årene har det blitt mindre tid til dette. Vi skal forresten bygge en skatepark i betong i bygda til sommeren, så da blir det lettere å smette unna for en gubbeskate. Jeg syklet litt downhill forrige sommer, og andre interesser er familien og barna som har begynt med sport, så det blir man nødt til å engasjere seg i.

Mange kjenner deg nok igjen fra Ruffriders. Kan du fortelle om hvordan den reisen var for deg? Hvordan startet det, og hva har den tiden betydd for deg?

Jeg husker ikke de eksakte årene fordi det er så lenge siden alt startet, men jeg kjente Grimborg fra før, og han ville lage en snøskuterfilm en gang rundt 2004. Vi tilbrakte mange helger oppe i Gällivare da vi filmet RR1 siden alle bodde der. På den tiden var det ingen store hopp akkurat; skutrene var gamle crosskjørte REV 440 med dårlige dempere, kamerautstyret var små DV-bånd, og alt var på følelsen. Ingenting var egentlig planlagt; vi bare kjørte på og hadde det gøy. På den tiden begynte freestyle å bli populært, og oppvisninger/konkurranser dukket opp overalt. Vi hoppet på toget, og Grimborg filmet det meste. Plutselig hadde han materiale til å lage en RR2. Så fortsatte det bare automatisk.

Hele den reisen fra første film til siste er fylt med minner og moro gjennom årene. Jeg kunne skrevet en roman om alt; kanskje jeg skal skrive en bok, haha. Man har blitt kjent med mange folk fra nord til sør som deler samme interesse, og takket være filmene ble man en slags profil og fikk sjansen til å samarbeide med forskjellige sponsorer. På den tiden var de fleste sponsorene lite interesserte i friåkning/freestyle; de satset bare på crosskjøring. Det jeg lærte mest fra disse årene er at hvis du jobber hardt, fokuserer på hva du vil oppnå og oppnår det du ønsker, vil du forhåpentligvis lykkes. Det kan dessverre også koste litt penger noen ganger.

For de aller fleste er du kjent som Ankan. Hva er historien bak dette kallenavnet?

Hvis jeg husker riktig, stammer det fra da jeg spilte fotball. En annen gutt på laget het også Anders, så jeg ble kalt Ankan for å unngå forvirring. Akkurat hvordan navnet kom opp vet jeg ikke; kanskje jeg så ut eller løp som en and haha.

Nå for tiden ser vi deg mest bak kameraet, men når du først blir fanget på bilde er det innen friåkning. Men vi vet at dette bare er én av mange former for snøskuterkjøring du har drevet med. Hvordan begynte egentlig din interesse for snøskuterkjøring, og hvordan har den utviklet seg gjennom årene?

Faren min hadde en gammel Ski-Doo Safari som jeg kjørte rundt med da jeg var kanskje 13-14 år gammel. Jeg latet som om jeg laget løyper rundt huset og nede på jordene. Da jeg fylte 16 år kunne man kjøre lovlig overalt, så da gikk det noen tanker. Snowboardinteressen tok overhånd, og snøskuterkjøringen forsvant til jeg var ca. 22-23 år gammel da jeg så Slednecks 1 og tenkte at dette vil jeg også gjøre. Jeg kjøpte en XCR-440-96 og satte på tidsriktige Slednecks-, Fox- osv.-klistremerker samtidig som jeg bygde en slags rampe med landing hos faren min. Jeg kjente ingen andre som kjørte snøskuter overhodet; jeg kjørte alene og småhoppet selv.

Jeg ble kjent med en fyr via bekjente som bodde utenfor Sorsele som også hadde rampe og hoppet alene. Jeg tilbrakte nesten hver helg der og bare hoppet og øvde triks. Senere ble jeg kjent med Jerry J og Emil O hjemme i Umeå som også hadde begynt å hoppe, så vi hadde en rampe på et industriområde i Umeå. Jeg kjørte freestyle ganske seriøst noen år men gikk mer over til friåkning og naturlige hopp etter hvert. Da vi filmet RR9 hadde interessen nesten helt dabbet av for hopping; den gikk over til teknisk friåkning som begynte å bli populært. Så begynte man å bli eldre og tenkte mer på konsekvenser; det føltes som et naturlig valg.

I dag har jeg ikke noe lyst til å ta et 30-40 meters hopp; jeg tror sikkert følelsen for riktig fart, kontroll i luften osv., fortsatt finnes der, men kroppen min er ikke lenger 27 år gammel. At man bruker null minutter på treningsstudio gjør heller ikke saken bedre. Dagens kjøring består kun av teknisk kjøring i skogen; finne fine linjer og prøve å komme seg fra A til B uten å sette seg fast hundre ganger underveis. En god gammeldags myrsurf slår heller aldri feil!

Når man ser på Instagram-kontoen din med over 7000 følgere ser man bilder av ekstremt høy kvalitet som viser snøskuterkjøringens mange sider. Det er tydelig at fotografering er mer enn bare en interesse for deg. Fra ekstrem snøskuterfører til profesjonell fotograf – hvordan skjedde dette?

Profesjonell fotograf er vel litt overdrevet; det er ikke jobben min – bare en hobby – men takk skal du ha. Fotointeressen begynte da vi drev mest med skateboard; da ble jeg fotografert mye av forskjellige fotografer for sponsorer, noe som gjorde meg interessert i kameraer, fisheye-linser osv. Jeg spurte rundt hva slags utstyr man burde ha og kjøpte mitt eget kamera med blitser; fotograferte venner på brettene deres før snøskuterkjøring ble hovedinteressen min – da ble det naturlig å fotografere dette også. Nå for tiden har jeg alltid kameraet med når jeg kjører – både på godt og vondt. Det skjer sikkert tre ganger av ti at kameraet er med uten at jeg tar det frem hele dagen fordi det var for gøy å kjøre selv! Ulempen er at kameravesken veier bly så mot slutten av dagen er ryggen helt ferdig.

For tiden kjører du Polaris – hvordan kom du til å velge akkurat dette merket? Og hvilke egenskaper mener du er viktigst på en snøskuter?

Jeg kjørte BRP fra -04 til -15 men følte at jeg ville prøve noe annet samtidig som Linn kjøpte en RMK som var utrolig lettkjørt med fin karakteristikk. Da Axys-en ble lansert i -16 kjøpte jeg en slik selv; siden da har jeg kjørt Polaris. UTMAB har hjulpet meg mye gjennom årene så det har passet meg perfekt! De viktigste egenskapene mener jeg må være at den skal være rask responsiv på gassen slik at man beholder kontrollen ved f.eks skråkjøring – hvis man skråkører med en treg maskin blir alt tungt arbeid! At den også er lettvektig skader heller ikke!

Hva skjer kommende vinter? Har du planlagte fotograferinger eller andre interessante prosjekter?

Det eneste faste planlagte arrangementet foreløpig er PolarisRidersClub samt muligens et Klim-event ellers står kalenderen tom! Jeg prøver å få kjørt så mye mulig mellom familiejobb osv., samt ta bilder/filme materiale til ny film! Som et lite plussmeny-alternativ har vi diskutert mulighetene rundt produksjonen av enda én Ruffriders-film! Grimborg virker gira men ingenting konkret avtalt enda!

Vi som et lite plussmeny-alternativ har vi diskutert mulighetene rundt produksjonen av enda én Ruffriders-film! Grimborg virker gira, men ingenting konkret er avtalt enda. Vi har noen planer og tar det som det kommer. Vi prøver å filme når tid finnes, nå som alle har familie, jobb osv. Vi gjør det enkelt og ikke så komplisert, og hvis vi får nok materiale til en film, vil PG klippe sammen en rull. Nå har de fleste av oss blitt eldre, så 40-meters hopp fra oss vil nok ikke skje.

Avslutningsvis, tre raske spørsmål:

1. Mektigste snøskuterminne?

 Det finnes mange av dem – Alaska, Svalbard, Italia – men det merkeligste var nok da jeg og Jerry J kjørte en freestyle-show i St. Petersburg, Russland. Vi bodde på et veldig flott hotell et sted utenfor St. Petersburg med høye murer rundt og bevæpnede vakter, samtidig som det var halvveis ghetto utenfor. Vi fikk ikke engang dra inn til byen og være turister, det var «for farlig» sa de. Vi skulle kjøre show i pausen på en crossturnering og kom til området noen dager før showet, hvor vi fikk låne to REV 440. Vi begynte å skru løs styrene og bytte seter til fsx-seter da det kom inn klassiske svarte mafia-Mercedes-biler på rad, og ut kom svartkledde menn som ikke var veldig glade for at vi skrudde fra hverandre skutrene deres. Arrangøren klarte heldigvis å roe dem ned.

Vi fikk lunsj i et tipi-telt hvor det ble servert gulasjsuppe og ren sprit. Det satt noen crosskjørere der inne som både spiste og drakk før konkurransen. Jeg vet ikke hvordan det gikk for dem i konkurransen, men jeg antar at de ikke plasserte seg på toppen av feltet. Min snøskuter jeg lånte hadde ikke en eneste kam igjen på beltet langs hele venstresiden, så hvert hopp fikk skuteren til å vippe til høyre, men jeg klarte i det minste å kjøre showet uten å dø.

På kvelden var det fest på hotellet vårt med arrangører, sponsorer og diverse mafiafolk som man tydeligvis skulle gjøre som de sa. Sjefen satt ved bordet vårt og helte opp et stort glass med øl, fylte et glass med sprit og slapp deretter glasset i ølen. «Drink! Russian submarine!» og lo. Det var bare å gjøre som han sa, haha.

2. Hvordan bevarer vi bærekraftig snøskuterkjøring i Sverige? 

Først og fremst må vi respektere og sjekke hvor vi har lov til å kjøre. Ingen liker å se spor der man ikke får kjøre. Plukk opp søppel etter deg når du er ute, og ikke kast noe i naturen. Møter du for eksempel skiløpere, trenger du ikke suse forbi i 80 km/t – senk farten. Ser du reinsdyr, prøv å ta en annen vei. Hogstfelt eller plantefelt, alle burde ha forstått nå at det er et stort nei-nei. Generelt sunt fornuft kommer man langt med. Sluttdempere er også ganske umoderne nå, så den delen forstår alle.

3. Hva ser du mest frem til i vinter? 

At det selvfølgelig kommer mye snø, og å få preparere løypene rundt bygda. Jeg har helt snødd inn på å preparere løyper; det er utrolig tilfredsstillende å se glatte løyper med manchester-mønster. Jeg prøver å kjøre så mye som mulig når tiden tillater det, ta bilder og forsøke å filme en del til den nye filmen.

Følg Ankan på Instagram

Les mer REPORTASJE