MÅNEDENS PROFIL – EMIL AHRLING

Egentlig kreves ingen videre introduksjon da månedens profil er en selvfølge for oss alle i snøscooterbransjen. Derimot finnes det desto flere interessante spørsmål og tanker rundt denne suksessrike fyren som har opplevd, prestert og oppnådd det mange andre drømmer om. Men hva kreves for å komme dit? Hvilke hindringer har han møtt på veien, og hva har fremtiden å by på? Velkommen til Emil Ahrling!

Vi har vanskelig for å tro at du er ukjent for våre lesere, men vi begynner med en liten presentasjon: Hvem er Emil Ahrling?

Jeg er en 34 år gammel trebarnsfar som bor i Lycksele sammen med kone og barn. I tillegg til at snøscooterkjøring og sosiale medier har blitt som en deltidsjobb, jobber jeg også som CNC-operatør hos Texor i Lycksele.

Frikjøring er det vi ser mest av fra deg for tiden, men vi vet at det bare er én av mange typer snøscooterkjøring du har drevet med. Hvordan startet egentlig interessen din for snøscooter? Og hvordan har den utviklet seg og endret form gjennom årene?

Scooterinteressen startet rundt 10-12-årsalderen. Jeg vokste opp noen mil utenfor Umeå, der de eneste naboene var sommergjester. Det var altså ekstremt mye tid til å kjede seg, haha. Men man måtte finne på ting å gjøre, og det gjorde at man ble kreativ.

Lillebroren min er bare to år yngre enn meg, så vi hadde alltid hverandre som lekekamerater. Storebror, som er fem år eldre, var alltid mye større enn oss småbrødrene. Jeg kommer fra en ekte hockeyfamilie der alle tre sønnene spilte hockey (jeg sluttet i sjette klasse). Brødrene mine fortsatte å spille. Det ble brukt mange timer i ishaller, selv om jeg sluttet med hockey. Jeg husker hvordan jeg og lillebror Isak sprang rundt og lekte og kjøpte «hockeypulver» mens storebror spilte kamper.

Hver uke var det noe nytt man ville teste. Det kunne være alt fra å kjøre rattkjelke i grøftekanten bak firehjulingen til å hoppe med sykkelen ned i vannet for å teste nye triks (baklengs salto, så klart). Det var alltid jeg som drev frem de mer ekstreme tingene, og brødrene mine var perfekte hjelpere og «støttepilarer». Med «støttepilarer» mener jeg at når ting ikke alltid gikk som planlagt, i stedet for å innrømme mine grove feilvurderinger, skrek jeg til brødrene mine, ofte til storebror, haha. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, kanskje jeg innerst inne følte meg litt bortkommen fordi det bare var jeg som drev med alle de ekstreme hoppene, saltotriksene og sprø ideene. Men samtidig var det da jeg var mest kreativ og virket å ha uendelig med energi. Jeg kunne måke snø i timevis for å for eksempel hoppe fra hustaket med akebrett. Når det var skøytegåing på tjernet bak huset, derimot, hadde jeg verken energi eller motivasjon, haha.

Scooterinteressen skjøt fart rundt 12-14-årsalderen da vi så noen klassiske snøscooterfilmer som Slednecks og 2 Stroke Cold Smoke. Sammen med en venn dreide alt seg om snøscootere om vinteren og sykling (dirtjump) om sommeren, og vi filmet alt vi gjorde.

Å dokumentere ting har alltid vært noe jeg har likt. Kameraet måtte alltid frem, og mamma og pappa syntes nok det var morsomt, de kjøpte i hvert fall nye mini-DV-bånd etter hvert som jeg fylte dem opp i det gamle Panasonic-kameraet. Jeg husker at da jeg var liten, pleide vi å se på videoer pappa hadde filmet, som oftest av vanlige ting, som julaften eller da huset ble bygget. Kanskje det å se seg selv på film, kanskje det å skape filmer, eller begge deler, gjør at jeg fortsatt i dag holder på med kameraet og deler verkene mine med andre. Dette er nok en stor del av grunnen til at jeg har kommet dit jeg er i dag.

Lek og moro har alltid vært viktig for meg, jeg var ikke like opptatt av konkurranser som ung. Jeg deltok i noen klubbkonkurranser i motocross rundt 12-14-årsalderen, men ikke noe mer enn det. Det var hoppingen som lokket mer. Vennen min og jeg begynte med FSX rundt 2006, da hadde vi lokale forbilder som Jerry Jonsson og Anders «Ankan» Olsson fra Ruffriders å se opp til, og de begynte senere å trene og «henge med oss». I 2008 ble rampkjøringen mer seriøs, vi bygde en kicker-rampe med nøyaktig samme mål som proffene kjørte på i X Games. Så øvde vi nesten daglig. Vi var som regel tre stykker: Jeg, Simon Fröling og Tobias Hellström. Utrolig mye arbeid la vi ned i det, og det ble som en livsstil.

På grunn av flere skulderskader måtte jeg pause freestylekarrieren, noe som føltes som en utrolig vanskelig beslutning i 2013. Jeg solgte freestyle-maskinen og var uten snøscooter i omtrent tre måneder … DE VERSTE MÅNEDENE I MITT LIV, haha.

Ved årsskiftet 2013/14 kom jeg i kontakt med Edvard Lundberg (VMC) i Vilhelmina via kompisen min Joakim Rönnqvist. Jeg fikk en avtale på en løssnømaskin og ble invitert til å bli med Edvard og hans løssnøvenner en helg. Det føltes gøy å teste noe nytt og litt roligere for skuldrene enn freestyle, jeg skulle jo uansett få kjøre snøscooter! Vel ute i skogen kjente jeg umiddelbart at teknisk skogskjøring var min greie. Jeg hadde en del bakgrunn i Trial der balanse og timing er de viktigste ingrediensene. At jeg kunne overføre dette til skogskjøringen, klikket veldig bra, og jeg var raskt oppe i bratte skråninger og gjorde vendinger. JEG HADDE FUNNET MIN GREIE! Slik kom jeg inn i backcountry/løssnø/teknisk skogskjøring. Siden har det tatt meg rundt om i verden. Alt fra å teste scootermatter i Sibir til å bade i varme kilder på Island.

Du skadet kneet ditt tidligere og har nylig vært gjennom nok en operasjon. Hvordan ser prognosen ut? Føler du at ditt syn på «risiko vs. belønning» har endret seg? Er det verdt det?

Kneet mitt fikk hard medfart da jeg krasjet under en 270-baklengs salto på slutten av mai 2023. Det ble en omfattende operasjon der de reparerte kneskålsenen, fremre korsbånd og indre menisk. Den ytre menisken ble sprengt, så den ble fjernet. Leddbåndene var nær ved å ryke, men heldigvis var de bare delvis revet, og leddbånd leges av seg selv. Så startet den tøffeste rehabiliteringen jeg noensinne har vært med på. Jeg fikk et program som viste 12 måneder til «normal» funksjon hvis jeg klarer å følge planen.

Helt fra starten var det ekstremt tøft, operasjonen var såpass uvanlig at den første tiden var mer eller mindre en testperiode. Vi måtte prøve oss frem for å finne ut hva som fungerte og ikke fungerte. I desember hadde jeg fortsatt veldig dårlig bevegelighet, jeg kunne bøye kneet bare 85 grader. Da ble jeg operert igjen for å få tilbake mer bevegelighet i kneleddet. Umiddelbart etter operasjonen merket jeg en stor forskjell, og rehabtreningen kunne fortsette, men jeg lå noen måneder bak på grunn av den dårlige bevegeligheten.

Vintersesongen var i full gang, og jeg var i mitt livs dårligste form … Jeg holdt meg til treningsprogrammet mitt, og i helgene tilbrakte jeg tid med familien, som oftest i fjellet, så vi kunne komme oss ut i naturen. For en herlig følelse det var. Jeg fikk også mange timer sammen med kona og barna, noe jeg er veldig glad og takknemlig for. Fjellufta og familien motiverte meg til å fortsette å kjempe videre med treningen.

Våren og sommeren kom, kroppen begynte å føles bedre, beinet fungerte greit. Jeg kjøpte meg en motorsykkel i juni og satte meg et kortsiktig mål om å delta i enduroløpet Stångebroslaget i begynnelsen av juli. Jeg klarte å få til noen treningsøkter på sykkelen og mange timer på terrengsykkelen før løpet. Jeg kjørte inn til en andreplass i min klasse, noe jeg var utrolig fornøyd med etter et helt år med rehabilitering.

I august fikk jeg en operasjonstid for kneet. Jeg skulle opereres for å skrape og eventuelt reparere den indre menisken igjen. De skulle også frese i kneleddet slik at mitt kunstige korsbånd kunne bevege seg fritt. Dessverre ble jeg forkjølet og var syk hele august, noe som førte til at operasjonen ble utsatt. 30. september fikk jeg endelig operasjonen, og nå følger jeg et rehabiliteringsprogram som snart vil gå over til et treningsprogram, med mål om å komme tilbake til snøskuterkjøring på ordentlig.

Det finnes alltid risikoer i alt man gjør, og naturligvis øker risikoen når man er 8 meter oppe i luften med en 250 kg tung maskin. For meg er snøskuterkjøring en del av meg. Allerede dagen etter min siste skade fokuserte jeg på hvordan jeg raskt kunne komme tilbake til skuterkjøringen. Så lenge jeg synes det er gøy og givende, kommer jeg til å fortsette med dette. Mitt mål nå er å ha en sterkere kropp enn før ulykken, og så får vi se hvilket nivå av kjøring som føles bra.

Du har konkurrert i Jackson Hole Hillclimb i USA, en virkelig spennende opplevelse! Hvordan kom det seg at du deltok der? Hva kreves for å konkurrere, og hvordan ser opplegget ut?

Jackson Hole regnes som et verdensmesterskap, og konkurransen er åpen for internasjonale førere. Jeg konkurrerte i PRO-klassene, hvor man må kvalifisere seg eller få et wildcard. Takket være en av mine største sponsorer, KLIM (som er en hovedsponsor for konkurransen), fikk jeg et wildcard til de klassene hvor alle de store navnene kjører. Jeg måtte også vise frem mine meritter, og selv om vi ikke har så mange lignende konkurranser i Skandinavia, kunne jeg liste opp mine resultater fra andre konkurranser her.

Både Polaris’ racingavdeling og KLIM hjalp meg med alt rundt maskinen og forberedelsene til konkurransen. Det første året konkurrerte jeg i klassene 900 mod og mod open, med trimmede maskiner. Jeg hadde en Polaris 155 boost som racingavdelingen hjalp meg med å optimalisere. Vi kjørte på 850 cc, men åpnet for mer luft og installerte et racing-eksosanlegg. Den største forskjellen kom fra deres racemapping og optimaliserte variatorer. Beltet var en kuttet serie 8 med 550 skruespisser, og vi justerte støtdemperne for å få den beste angrepsvinkelen.

Jackson Hole var en utrolig opplevelse, og følelsen av å ha kommet seg opp bakken er ubeskrivelig. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å gjøre den reisen. En stor takk til Polaris og KLIM for deres støtte!

For mange lever du drømmen, men det har selvsagt ikke kommet uten utfordringer. Hva har vært de største, og hva kreves for å komme dit du er i dag?

Den største utfordringen har vært å være unik. Jeg har alltid gått min egen vei, selv om jeg aldri trodde det skulle lede hit. Helt siden jeg var ung, har alt dreid seg om snøskutere, så jeg visste at det var noe jeg skulle fortsette med som voksen. Det har kostet utrolig mye penger å følge denne lidenskapen, og det føles fantastisk å nå kunne tjene litt penger på snøskuterkjøring. Det hadde jeg aldri trodd for ti år siden!

Det som kreves, er målrettethet, tro på seg selv og å aldri gi opp. Innefor snøskuterkjøring har jeg alltid hatt godt selvbilde, selv om det kanskje ikke alltid har vært like sterkt utenfor.

En annen viktig faktor er kreativiteten. Helt siden jeg var 12 år har jeg dokumentert og skapt med de verktøyene jeg har hatt. For meg er snøskuteren et verktøy for å skape, være kreativ og ha det gøy. Mine sponsorer ser nok dette som en fordel – jeg er kanskje ikke den beste føreren, men jeg er synlig på sosiale medier og skaper interesse, noe som kommer sponsorene til gode. Jeg blir en kontaktperson mellom seerne og produktene jeg representerer.

Vil du takke noen spesielle sponsorer?

Ja, jeg vil takke følgende sponsorer:

Polaris – Deres RMK tok meg til et nytt nivå i 2014, og nå i 2024 er det bare meg selv jeg kan skylde på, haha.

KLIM – Markedets beste klær etter min mening, uten tvil!

Öhlins Racing Powersports – Det første du bør bruke penger på, er fjæringen! Gøy å ha fått teste for løssnøsegmentet. Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag!

Friåkning er populært, men det finnes også de som vil forby det. Har du noen tips til hvordan vi som skuterkjørere kan oppføre oss for å unngå forbud og stengninger?

Sjekk lokale regler og forskrifter – de varierer mye fra område til område. Selv om det er lov å kjøre et sted, sørg for at du ikke etterlater søppel eller skader naturen (ikke sag ned trær om det ikke er helt nødvendig). Hvis dere møter på reinsdyr, snu forsiktig og kjør en annen vei. Naturen er stor nok for oss alle, og hvis vi kan bidra til å forstyrre minst mulig, er det flott. Man vil jo fortsatt kunne kjøre på fjellet når man er pensjonist også.

Tre raske spørsmål før vi avslutter!

Har du noen forbilder innen sporten?

Mitt store forbilde er Dan Adam!

Har du noe igjen på «bucket-listen» din?

Jeg har en spesiell backflip som ingen har gjort før. Det er noe jeg har hatt lyst til å teste de siste årene, men jeg har aldri fått sjansen. Det kan hende at tiden for nye triks er forbi for meg, men vi får se til vinteren om jeg fortsatt kan pushe grensene.

Hva ser du mest frem til i vinter?

Jeg ser frem til å kunne kjøre uten smerte eller begrensninger, og jeg ser frem til konkurransedagene med sønnen min som har begynt å kjøre i den minste klassen, 200 cc!

Vi takker ydmykt for at du tok deg tid, Emil. Vi håper på en rask heling av kneet, slik at vi kan se deg gjøre det du gjør best bak styret i vinter! Om dere vil se mer av Emil Ahrling, deler han generøst innhold på sine sosiale medier, der vi får følge med på alt fra snøskuterkjøring i utlandet til tips og triks, samt hvordan en dag i livet hans ser ut!

Følg Emil Ahrling på Facebook Instagram TikTok

Les mer REPORTASJE