MÅNEDENS PROFIL – WILMA JONSSON

Med en brennende lidenskap for motorer og eventyr har Wilma Jonsson gått fra å være en snøskuter-elskende jente i Västerbotten til å bli en svært fremtredende skutercrossfører både nasjonalt og internasjonalt. Med et sterkt arv og snøskuterkjøring i blodet, har reisen hennes vært preget av både utfordringer og triumfer. I dette intervjuet får vi høre Wilma fortelle om reisen sin, hvordan alt begynte, veien til SM-gull og fremtidige drømmer. Sledtrax byr på en inspirerende artikkel om hardt arbeid, dedikasjon og kjærlighet til sporten.

La oss begynne med å bli litt bedre kjent med deg. Hvem er Wilma Jonsson, personen bak hjelmen og all snøskuterutstyr?

Jeg er en 26 år gammel jente som er oppvokst i en by utenfor Vindeln, Västerbotten. Jeg flyttet til det indre av Västerbotten da jeg begynte på videregående, men bor nå tre mil utenfor Umeå med min samboer Daniel og hunden vår. Jeg liker alt som har med motor å gjøre, å trene og være ute i naturen – og jeg liker jobben min. Nå jobber jeg i NCC med asfaltering. Tidligere kjørte jeg lastebil, men ønsket mer frihet om vinteren, så jeg byttet jobb. I tillegg liker jeg å være kreativ, for eksempel å male og lage ting. Det har gjort at jeg har begynt å like sosiale medier mer og mer – det handler ikke lenger bare om å legge ut et bilde med tekst. Jeg liker også alle slags utfordringer – følelsen av “går dette virkelig?” til at man faktisk klarer det, er utrolig gøy!

Som vi har forstått det, har snøskuter vært en del av livet ditt tidlig. Hvordan var oppveksten din, og når ble snøskuteren en naturlig del av hverdagen? Husker du din første skuter og følelsen av å kjøre selv?

Ja, snøskuter har alltid vært i bildet. Faren min, Leif, konkurrerte i over 30 år i både cross, bakke og enduro. Han sluttet da jeg var 7 år. Mamma, Stina, konkurrerte også litt i enduro, men sluttet før jeg ble født. Pappa har drevet “Jonssons Allrep” siden 1995 – et verksted som gjør alt, som navnet tilsier. Han var blant annet BRP-forhandler i noen år. Jeg ble født med skuter i blodet, kan man si – men det har absolutt ikke vært en selvfølge at jeg skulle begynne med skutercross.

Min første skuter var en Ski-Doo Mini Z, som jeg syntes var morsommere å dra kjelke med enn å kjøre. Jeg fikk heller ikke helt dreisen på cross – da jeg var 7, kjørte jeg inn i et tre og fikk stygge skrubbsår. Jeg kjørte ikke noe med rullgass før jeg skulle lære meg å kjøre moped med pappa.

Selve skutercrosskarrieren vet jeg knapt hvordan startet. Jeg hadde min Mini Z, så fikk jeg en Lynx 3300 GLX som jeg kjørte litt med på banen i Böjern. Mest fordi pappa var aktiv i klubben, og vi brukte den og en Ockelbo for å tråkke og sladde banen for dem som trente. Dette var før man trengte tråkkemaskin. Jeg kjørte noen runder med Lynxen når vi først var der.

På en eller annen måte utviklet det seg da jeg var rundt 10 år til en Rev 440 fra 2007. Hver gang det kom nysnø, tok vi de gamle skuterne for å tråkke og sladde banen på kvelden, og så trente vi med Rev-en dagen etter. Når treningen var over, byttet vi skuter og sladdet banen igjen. Da jeg var 11, sa jeg til pappa: “Jeg vil begynne å konkurrere neste år.” Om han ble glad eller sukket, vet jeg ikke. Siden mine to eldre brødre ikke hadde vært interessert, trodde han nok ikke at datteren hans skulle bli den som ville begynne å konkurrere. Det tok til jeg var 13 før jeg kjørte min første konkurranse i Bygdsiljum – i full snøstorm på en Ski-Doo 550F i 12–14-klassen. Derfra rullet det bare videre.

Når gikk det fra å være noe du gjorde for moro skyld til å bli et målrettet satsing på skutercross og konkurranser på høyt nivå? Var det en spesiell hendelse eller person som ble avgjørende?

Helt siden jeg begynte å kjøre, visste jeg at det var dette jeg ville satse på. Men jeg konkurrerte også i presisjonsskyting og svømming til jeg var 14. Å være aktiv i tre idretter samtidig som man skulle gjøre det bra på ungdomsskolen, ble for vanskelig, så jeg valgte å satse kun på skutercross. Jeg var ingen “naturtalent” som ung – jeg kom som oftest sist i mål, men hadde det fortsatt gøy. Resultatene var ikke det viktigste da. Det var ikke før etter videregående at pappa og jeg bestemte oss for å satse 110 %. Sesongen 2019 ble det første året med helt ny maskin og sponsorer.

Din utvikling innen skutercross har vært tydelig de siste årene. Hvordan opplever du selv reisen fra de første konkurransene til der du er i dag? Hvilke milepæler har betydd mest for deg underveis?

Det har vært utrolig gøy, men også veldig tøft. Som yngre var det mange som syntes jeg var “teit” som valgte å kjøre skutercross. Jeg husker at vi på ungdomsskolen fikk i oppgave å beskrive fremtidige mål. Jeg sa jeg ville vinne SM-gull og bli verdens beste skuterkjører. Læreren svarte: “Dette er bare tøys.” Mange på min egen alder mobbet meg og syntes jeg gjorde meg “spesiell” ved å kjøre skuter. Men jeg har alltid gjort dette for meg selv – fordi jeg synes det er gøy å kjøre og utvikle meg. Å gå fra å spøke om å “vinne bakfra” til å stå øverst på pallen har vært utrolig. De største milepælene har vært min første medalje – bronse i Stadioncross SM 2018, sølv i Arctic Cat Cup 2019, og så klart SM-gullet i 2020. Å igjen komme på pallen i 2024, og senere den sesongen vinne både 2× SM-gull og Super League, var utrolig deilig og gøy – spesielt etter at jeg ødela kneet i februar 2021 og måtte kjempe i to år for å komme tilbake.

Bak suksessene ligger det alltid hardt arbeid. Hvordan ser hverdagen din ut i sesongen, og hvordan forbereder du deg i barmarksperioden for å prestere på topp?

I sesongen prøver jeg å kjøre skuter minst tre dager i uken. I tillegg har jeg cirka to treningsøkter med annen fysisk trening. I barmarksperioden (juni–september) har jeg trent to ganger i uka – en helkroppsøkt og en kondisjonsøkt. Fra september og frem til vi begynner å kjøre skuter, har det vært tre–fire økter i uka. Om sommeren er jobben min veldig fysisk, og vi har lange dager, så mer trening ville bare gitt mindre tid til restitusjon. Dette opplegget har fungert veldig bra – jeg har holdt meg frisk nesten hele barmarksesongen og føler meg veldig stabil og sterk på skuteren. Jeg har alltid vært veldig motivert til å gjøre alt så bra som mulig, men har hatt problemer med å finne balanse i restitusjonen. Tidligere ble jeg ofte lett forkjølet. I år har jeg også vært flinkere til å få i meg ordentlig næring – jeg har vært dårlig på å spise tidligere. I dagens samfunn er det lett å havne i “du skal spise på en viss måte”, men jeg har innsett at det er utrolig viktig å spise nok og variert når man trener.

Motgang er en del av alle elitesatsinger. Har du hatt noen perioder som har vært ekstra tøffe, enten mentalt eller fysisk, og hvordan kom du deg gjennom dem?

De siste årene har vært som en berg-og-dalbane. Fra å ligge midt i feltet, til å vinne SM-gull, til å skade kneet, til å ikke nå pallen, til å komme tilbake og vinne SM igjen og ta pallplass i VM. I starten av 2023 tok jeg for første gang hjelp med den mentale biten. Jeg fikk kontakt med en idrettspsykolog gjennom Svemo. Jeg fikk mange gode verktøy, men visste ikke helt hvordan jeg skulle bruke dem, og etter tre møter ble det ikke noe mer.

Våren 2023 kontaktet jeg Umeå Performance Center, og fikk et treningsprogram tilpasset så godt som mulig ut ifra deres kunnskap om skutercross. Jeg trente etter programmet hele barmarkssesongen, og mot høsten kom jeg i kontakt med min nåværende trener. Det var da alt begynte å falle på plass, både fysisk og mentalt. Han hadde erfaring med både motocross- og skutercrosskjørere, og hjalp meg også mentalt. Jeg har lært å kjenne meg selv både som idrettsutøver og som person på et helt nytt nivå. Vi trener fysisk på en litt annen måte enn mange andre, men det fungerer veldig bra for meg.

Du er i dag et forbilde for mange unge førere, spesielt jenter. Hvordan ser du selv på den rollen, og hvilket ansvar føler du for å vise at det går an å satse fullt ut?

Jeg tenker ikke så ofte over det. Men jeg vil gjerne formidle at vi jenter ikke er mindre verdt enn guttene, enten det gjelder sport, jobb eller hverdagsliv. Jeg viser mye av hverdagen min i sosiale medier, og vil egentlig bare skape en følelse av fellesskap – noe jeg selv har savnet. Jeg har ofte følt meg veldig alene i interessene mine, spesielt som jente. Men man kan også være interessert i mer “jentete” ting selv om man elsker motor. Jeg liker å fikse neglene mine, pynte meg, gå på shopping og føle meg som en jente – selv om interessene mine regnes som “guttete”. Jeg oppfordrer alltid til å tørre å satse på drømmer og mål. Alt er mulig, selv om veien dit kan være tøff og svingete.

Når du ser fremover, hva er målene dine – både for kommende sesong og på litt lengre sikt? Hvor ser du deg selv om noen år?

Målet har alltid vært å bli best. Akkurat nå er jeg best i Sverige, og vil forsvare den tittelen. Men blikket er rettet høyere. Målet er å ta VM-gull, og få prøve å kjøre et løp i USA. Hvor mange sesonger det blir, vet jeg ikke ennå. Når jeg føler meg ferdig med satsingen, kommer jeg trolig til å bli igjen i kulissene – Jeg vil at sporten skal vokse og tas mer seriøst. Det blir definitivt mer tid i skogen, både på skuteren og til fots, og mer tid med familie og venner – som ofte må vike for sporten og jobben.

Som kvinne i en mannsdominert sport – hva vil du si til andre jenter som vurderer å satse på skutercross eller ønsker å utvikle kjøringen sin videre?

Tør å prøve. Spør en venn med motorkunnskap om hjelp. Kontakt nærmeste skuterklubb eller noen av oss utøvere. Mange av oss er aktive i sosiale medier og hjelper gjerne med tips og veiledning. Å kjøre mye skuter er alfa og omega for å utvikle seg – å lære seg maskinen, bli trygg, tørre å pushe grenser. Bruk også tid på å se og høre på andre som kjører bedre – hvordan de kjører. Analyser deg selv: Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva har jeg ikke prøvd enda?

Til slutt – hva gleder du deg mest til nå: konkurransenerver, utvikling som fører, eller tiden ute på skuteren?

Alle tre tingene – og å komme tilbake til skutermiljøet. Og ikke minst – å kjenne på gleden etter et vellykket løp!

Tre raske til slutt:
– Morsomste konkurransen du har kjørt?

Snowcross Super League i Østerrike 2024 – utrolig sted, arrangement og bane. (Bring back Super League!)

– Drømmested for skuterkjøring?

USA/Canada! Både bane og frikjøring.

– Et must i matsekken på lange trenings- eller konkurransedager?

En protein-/energibar, vann og selvsagt matboks! Jeg drar ingen steder uten energi.

Følg Wilma Jonsson på Instagram

Les mer REPORTASJE