MÅNDEDENS PROFIL – PER-ARNT SOLEM ANDØL

Han vokste opp med drømmen om flips, hardrock i hodetelefonene og idoler som fløy høyere enn alle andre. I dag er det Per-Arnt Solem Andøl selv som står for showet – med brukne bein bak seg, ryggen operert to ganger og blikket festet på neste kick. Mellom oljerigger og familiegården i Orkanger jakter han på følelsen som bare oppstår når man kaster seg bakover med gassen limt til styret – og håper at landingen sitter. Dette er historien om kompromissløs lidenskap, rå kjøreglede – og en mann som heller flyr enn å feige ut.

Bare etter en kort samtale med deg vekkes interessen vår umiddelbart! Men fortell litt om hvem du er?

Jeg heter Per-Arnt Solem Andøl. Jeg er 29 år gammel og kommer fra Orkanger i Norge. Jeg jobber som industrimekaniker innen olje og gass, både onshore og offshore. Pappa sa alltid: «Skal du ha råd til å kjøre hardt med skuter, må du jobbe hardt!» Så jeg har en jobb der jeg jobber to uker på og har tre uker fri. Da har man både råd og tid til det man elsker. Jeg bor hjemme på familiegården sammen med farmoren min. Jeg er eldst av søsknene mine – søsteren min Karoline og halvbrødrene mine Trym og Odin.

Når du tenker snøskuter – hva er det egentlig du jakter på: adrenalinet, friheten eller følelsen av å være langt unna folk?

Oooh… Fra ung alder så jeg alltid på freestyle motocross og freestyle snøskuterkjøring. Jeg elsket alt de gjorde! Jeg var så imponert – flips med motocross og skuter var det sykeste jeg visste. Travis Pastrana, Jeremy «Twitch» Stenberg, André Villa og Ailo Gaup var mine største idoler innen FMX.

Det var litt vanskelig å få kjøre motocross og skuter hjemme, så det ble nesten ingen kjøring de første ti årene av livet mitt. Men jeg fant BMX og MTB og begynte å hoppe litt med det. Ikke noe stort, men jeg hadde alltid driven til å bli bedre – og kanskje en dag bli like hardcore som de jeg alltid hadde sett opp til. Drømmen om flips startet tidlig. Hvis 14 år gamle Per-Arnt hadde sett 29 år gamle Per-Arnt, hadde han nok ikke trodd det var sant.

Så kom Slednecks, Thunderstruck-filmene og Turnagain Hardcore inn i livet mitt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett Dane Fergusson kjøre en skikkelig hardrock-Ski-Doo Rev, full gass så lenge som mulig, og gjøre den største step-up-flippen jeg noen gang har sett. Drømmen min i dag er å gjøre en like stor step-up-flip – og kanskje «legge til litt krydder».

Det jeg jakter på når jeg tenker snøskuter, er nok følelsen man får når man endelig lander noe man har drømt om. Mestringsfølelsen. Etter alt jeg har drevet med de siste ti årene, er det vanskelig å få det samme adrenalinkicket som da man var yngre. Så følelsen av å få til noe man har trent på lenge og tenkt på lenge – den er helt spesiell.

Men det aller beste med skuterkjøring er alle menneskene man får møte. Jeg vil være med på alt det morsomme innen sporten – freestyle, snøskutercross og frikjøring. Hvis jeg kan inspirere noen til å kjøre og ha det gøy, da er jeg en lykkelig mann.

Har du noen gang tenkt «dette var en dårlig idé» – og hvorfor fortsatte du likevel?

Hahaha, ja… litt for mange ganger. Når du er 5–10 meter oppe i lufta, opp ned i en 270° whip, og ser ned på landingen og tenker: «Jaha… hva nå?» Da spenner du alle musklene og nekter å slippe skuteren når du lander!

Men alle «dårlige ideer» jeg har hatt, har gitt meg så mye bra. Alle vennene jeg har fått fra hele verden – innen frikjøring, freestyle og snøskutercross. Listen er lang, og jeg vil takke dem alle. Jeg er overbevist om at hvis man har flinke venner rundt seg, blir man dratt inn i en atmosfære der man selv blir bedre – hvis man er villig til å gå den ekstra milen. Så ja, jeg har tenkt at det er en dårlig idé – men det KAN gå bra. Og jeg er villig til å se hvordan det går. Jeg angrer ingenting. Jeg føler jeg har lært noe av alt.

Vi har sett at du også er rå på downhill. Hva er likheten mellom downhill og snøskuter – og den største mentale forskjellen?

Hahaha, takk! Downhill er nesten det morsomste man kan gjøre med klærne på – i hvert fall om sommeren. Alt er mindre i downhill – mindre hopp, lavere fart – men man lander hardere. Det er som med skuter: man samler en gjeng likesinnede, drar til fjells og kjører. Vil vi hoppe, så gjør vi det. Vil vi kjøre svarte «dødsstier», slipper man bremsene litt mer enn man egentlig vil og ser hva som skjer. Den største forskjellen er at sykkelen nesten ikke veier noe, og man ikke har motor som kan hjelpe til i lufta. På skuter kan man justere med gass og brems. Og man lander på snø – det er litt mykere. Hopper du rampe med downhill-sykkel, er det «ingen bremser, send det og håp på det beste»! Man kan hoppe bra på sykkel – men på skuter kan man fly. Alle kan kjøre downhill; det finnes løyper for alle nivåer. Så hvis dere kommer til Åre – si ifra, så skal jeg være guide!

Hva er det sykeste du har gjort på skuter som ikke gikk galt?

Det står mellom flip to flat med cross-skuteren og step-up-flippene jeg har landet. Flip to flat startet med at det snødde helt ekstremt dagene før bursdagen min. Jeg bygde et hopp på jordet for å hoppe langt – men jeg synes det er farligere å hoppe langt enn å gjøre flips – så jeg bygde det litt større enn planlagt. Jeg tenkte det var perfekt for å teste min «nye» Polaris IQ 600R. På første flippen ble jeg kastet av i landingen, men selve flippen gikk jo bra. Jeg gjorde hoppet brattere dagen etter og landet perfekt på andre forsøk. Så ja – den nye crossmaskinen funket bra!

Step-up-flippene i Riksgränsen var også helt ville. Noen ganger får jeg bare en følelse og vil gjøre noe gøy. De nærmeste vennene mine ser på meg når noe er i ferd med å skje. Ser jeg en skavl der man kan gjøre noe kult, er det fort gjort at jeg napper bakover og flipper i rundt. Noen ganger lander jeg bra, noen ganger ikke – men det er gøy å teste og utvikle seg.

Finnes det noe du nekter å gjøre på skuter?

Barrel roll. Jeg vet ikke – jeg er bare ikke helt fan av det. Jeg har kompiser som gjør det, og det ser kult ut, men det interesserer meg ikke så mye. Da gjør jeg heller backflip-kombinasjoner. Men man skal aldri si aldri. Plutselig får man følelsen og prøver.

Er det vanskelig å kombinere jobb, ansvar og en livsstil mange kaller ekstrem?

Nei. Dette er livet mitt. Jeg har ansvar for min egen lykke, og hvis jeg ikke gjør det jeg elsker, er jeg ikke meg selv. Jeg jobber for å kunne ha fri og gjøre det jeg liker. Folk spør om jeg aldri tenker på konsekvensene. Jo, det gjør jeg – hele tiden. Jeg vil ikke sitte hjemme med smerter overalt eller bli lam. Jeg vet at det er en risiko, og det har skjedd med folk jeg både kjenner og ser opp til.

Men energien min går til å ha det bra. Hvis jeg må forsvare livsstilen min overfor folk som ikke forstår, blir samtalene korte. De får gjerne tro at jeg ikke er så smart, men jeg slutter ikke med skuter fordi andre synes det er farlig.

Føler du press om å kjøre hardere for å levere innhold?

Jeg pusher meg selv og vil gjøre triksene jeg drømmer om. Jeg kjører for å holde hardrock-stilen levende og for flere av idolene mine som ikke lenger er med oss. Jeg legger ut innhold jeg selv synes er gøy, med musikk jeg liker. Om én person ser det eller 100 000 spiller ingen rolle. Hvis kjøringen min kan inspirere noen eller gi dem den samme gleden jeg føler, da blir jeg utrolig glad. Jeg føler meg fortsatt som et barn på julaften når jeg får kjøre med folk jeg ser opp til. Så når noen synes jeg er flink, blir jeg oppriktig takknemlig.

Beste og verste kjøp?

Godt beskyttelsesutstyr og pitcoat. Jeg har brukket flere bein, brukket ryggen to ganger på tre år og fått skuteren i hodet flere ganger. Hjelmer blir et vrak etter det. Jeg kjøper dyre hjelmer – hjernerystelser og hjerneskader er det verste som finnes. Det beste kjøpet er nok pitcoaten. Jeg går med den hele tiden! Den er perfekt under transportkjøring – man kan ha mindre klær under og bedre bevegelighet når man gjør stunts.

Til slutt – hva er du pinlig dårlig på?

Ekstremt dårlig på å planlegge. En av mine nærmeste venner og jeg reiser rundt på arrangementer hele tiden, men vi snakker nesten ikke sammen på forhånd. Når vi først møtes, kan spørsmålet komme: «Så… hvor skal vi bo denne gangen da?» Det er kaos – men vi løser det alltid. Og… å lande pent! Jeg lander aldri stilrent, haha. Men det er en del av min «rowdy»-stil – og den blir nok med meg helt til jeg ikke kan hoppe lenger.

Følg Per-Arnt Solem Andøl  på Instagram

Les mer REPORTASJE