MÅNEDENS PROFIL: MIRANDA TJÄRNSTRÖM

Månedens profil er ingen ringere enn Miranda Tjärnström! Et velkjent navn i snøscooterbransjen, dels gjennom sin lidenskap for motorsport, men fremfor alt gjennom sine bragder innen Watercross. Som en rutinert og dyktig fører kjemper hun stadig om pallplassene. Men hvem er egentlig jenta bak hjelmen? Og hva kreves for å konkurrere på elitenivå? Det og mye mer finner vi ut av i denne artikkelen!

For de som ikke kjenner deg ennå: Kan du fortelle hvem Miranda Tjärnström er?

Jeg er en dreven og målrettet jente som har vokst opp i bygda Skråmträsk, noen mil utenfor Skellefteå, sammen med to brødre og støttende foreldre. Pappa gjorde noen forsøk på å få meg og brødrene mine inn i motorsportverdenen; vi kjøpte en Ski-Doo Elan og en Everest som vi lekte oss med på vintrene. En sommer bygde pappa en offroad-gokart av den større typen, hvor vi brukte motoren fra scooteren som drivkilde. Den kjørte vi rundt med på jordet, før vi etter hvert fikk leke med tantes gamle bil og pappas gamle henger.

Men til tross for dette var jeg ikke så imponert over motorer; det var mest lillebror som var motorinteressert. For meg og brødrene mine ble det det klassiske med ishockey og fotball. I tenårene valgte jeg å satse helhjertet på hockeyen og forsøkte å nå toppen. Etter juniorlandslag, U20-VM og et SM-gull var drømmen en dag å få spille OL i Vancouver. Da jeg snublet på målstreken, sto jeg ved et veiskille: Skulle jeg gi hockeyen fire år til og kjempe om en plass til OL i Sotsji, eller skulle jeg legge skøytene på hylla? Sommeren 2010 tok jeg et friår fra all fystrening og flyttet hjem fra Stockholm. Den sommeren dro lillebroren min, Robin, og kompisen hans Linus meg med på Motorveckan i Lycksele. Der og da var første gangen jeg kom i kontakt med Watercross.

Hvordan hadde det seg at du begynte med Watercross, og hva er det som er så gøy med akkurat denne sporten?

Hvor sinnssykt tøft og gøy var ikke det, liksom?! Der satt vi langs Hawaiiudden i stekende sommersol og så alle disse scooterne gi gass på det blå vannet. Dennis Lundqvist fra Piteå gjorde et uforglemmelig inntrykk med sin overlegenhet; man kunne ikke gjøre annet enn å smile. Jeg spurte broren min, som hadde sett på og visste mer om sporten, om det ikke fantes noen jenter som konkurrerte? Og broder Robin svarte: – Særlig…!

Der ble gnisten tent – jeg måtte jo bare prøve dette! Jeg kjente at jeg begynte å bli ferdig med lagidrett og ville gjøre noe der det var jeg selv som kunne påvirke min egen suksess og bestemme selv. Sagt og gjort; vinteren 2010 kjøpte jeg en velholdt Ski-Doo Renegade 800 av en eldre herre som var så stolt over standen på den. Hadde han bare visst der og da at den maskinen kom til å bade utallige ganger i de svenske sjøene.

Sommeren 2011 stilte jeg til start på Lycksele Motorvecka, min aller første konkurranse etter å ha stort sett bare kjørt rett frem og knapt svingt. Lillebror skammet vettet av seg, vil jeg love, men jeg sa at man jo må begynne et sted. Den første debuten ble en gigantisk flopp, for å si det sånn! Jeg kom meg 10-20 meter ut, klarte ikke engang den første svingen, så det ble bading i samtlige heat.

Etter konkurransen og premieutdelingen ropte arrangøren Marino meg opp, for de hadde fikset en ekstrapris til konkurransens eneste jente. Kjempefin tanke og engasjement, men der og da tenkte jeg bare at jeg fader ikke kan ta imot en pris når jeg er dårligst – det er jo bare flaut! Å gi opp ligger ikke i min natur, så selvfølgelig ble gnisten tent: Jeg skal fader meg vise dem at jeg er bedre enn dette! Og her er vi, 15 år senere…

Hva vil du beskrive som det største øyeblikket for deg innen racingen så langt?

For meg er det min aller første plassering helt øverst på pallen i Dorotea i 2019 som skiller seg ut blant mange andre pallplasser opp gjennom årene. Det tok meg 8 år før jeg fikk rettferdiggjort debuten min i Lycksele i 2011.

Det er på løpene det gjelder, men det ligger hardt arbeid bak. Hvordan ser dagene dine ut i løpet av sesongen, og hvordan forbereder du deg?

I sesongen konkurrerer jeg og min støttespiller, Joel Renberg, typisk hver helg fra starten av juni til september. Søndagene går med til å pakke ut, rengjøre alt utstyr, begynne å skru på maskinen, sjekke at alt ser greit ut og vaske variatorene. Av og til trenger man fra søndag til onsdag på å skru, overhale og gjøre justeringer. Torsdager pakker vi og laster opp, og iblant må vi også reise da for å rekke frem til løpene. Avstandene kan være lange med tanke på at vi prøver å rekke alt vi overhodet kan i Norden. Folk må ikke tro at vi er betalte proffer, for i tillegg til dette har vi begge vanlige jobber som også skal skjøttes og tas hånd om. Døgnet har, som jeg alltid har sagt, for få timer… haha!

Det er et ekstremt høyt nivå på både kjørere og maskiner i watercross i dag. Vi vet at du bruker mye tid på å få maskinen i orden. Kan du si noe om bygget ditt for sesongen? Hva slags scooter er det i bunnen, og hva er de viktigste endringene?

Maskinbygget var egentlig et impulsprosjekt som Joel tok på seg for Wesslan. Men etter endrede planer fikk jeg æren av å ta over prosjektet. Maskinen det er snakk om er bygget på en Arctic Cat Riot 600. Her var geometrien nokså lik den gamle maskinen, så chassismessig var det ganske lett å finne en vei videre, men motorbygget var en helt annen historie.

Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Joel følte at vi hadde nådd veis ende med 900-motoren og bestilte en 858-veivaksel på sjans, i håp om at den skulle få plass i en 800 H.O-blokk, for å i sin tur kunne bygge en 958 stroker-motor. Med stor hjelp fra YB Engineering regnet vi ut at det antakeligvis kom til å bli et rått konsept, men vi ble frarådet å gjennomføre det da det ville kreve enormt mye jobb med porting og maskinering av blokka. Men Joel, som alltid vil gå sine egne veier, hørte ikke på advarslene og satte umiddelbart i gang med sine hundrevis av timer med grubling, sliping og dreiing. Omsider var veiva på plass i blokka, og sylinderne ble sendt av gårde for porting.

Valget av innsprøytning falt på 600 SXR med egenbygd ledningsnett og programmerbar ECU. Da konseptet endelig skulle settes på prøve i bremsebenken hos Kens Allmek i Arjeplog, var forhåpningene å nå den magiske grensen på 200 hestekrefter. Da vi allerede etter et par pull så tallene passere både 200 hk og 210 hk, da var brått alle timene verdt det. Sluttresultatet holder vi imidlertid hemmelig inntil videre.

Vi jobber i det skjulte, akkurat som konkurrentene våre når det gjelder å skru og brøyte nye veier i sporten, så det er klart vi har et ess i ermet før sesongen…!

Som kvinne i en mannsdominert sport – hva har du lyst til å si til andre jenter som vurderer å ta steget inn i watercross?

Vil man, så kan man! Det er mange som bryr seg om hva andre synes og tenker, men det spiller egentlig ingen rolle. Det som faktisk betyr noe er hva du vil! Det er kjempegøy å konkurrere med gutta; en miks av mennesker skaper alltid en herligere stemning.

Hvordan ser scooterinteressen ut på vinterstid? Vi har blant annet sett at du har vært på pallen i bakkeklatring-konkurranser (hillcross)?

Scooterkjøringen på vinterstid er mer eller mindre fraværende. Jeg har alltid tenkt at jeg skal ta meg råd til å kjøpe en vintermaskin og lære meg løssnøkjøring på ordentlig. Men vintrene har alltid gått med til å skru, utvikle og satse hardere mot neste watercross-sesong.

Bakkekonkurransene har vært litt mer spontane påfunn å stille opp i. I vinter var tanken egentlig bare å kjøre «test and tune» på variatorene hjemme. Så dukket det opp et løp i Älvsbyn som vi følte kunne bli en kul greie. Maskinen går som et uvær, og dere skulle bare visst – man kan ikke gjøre annet enn å smile inni hjelmen når man først klemmer gassen i bunn på maskinen sin.

Hvordan ser du på den kommende sesongen, både for din egen del, men også for sporten generelt?

Vi er sykt gira! Med tanke på at sesongen min i fjor ble en anelse kort da jeg knakk et bein i hånda, så vil jeg ha revansje. Jeg skal jage gutta og kunne gjengjelde all støtten jeg har i ryggen fra mine fantastiske samarbeidspartnere. Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag; de får en til å føle seg ung og pusher alltid på for enda en sesong. Det var supergøy å se Joel på vannet igjen, og hvem vet, kanskje våger Joel seg utpå igjen etter å ha steppet inn for meg i fjor da jeg ble skadet… Vi får se hva sommeren har å by på! For sportens del håper vi på flere utøvere og flere løp. Det er alltid gøy med nye arrangører som våger å kaste seg inn i sporten. Det viktigste er at vi alle har det gøy og verner om sikkerheten, for det går fort ute på vannet nå om dagen.

Avslutningsvis kjører vi tre kjappe spørsmål:

Den morsomste konkurransen du har kjørt?
Lycksele Motorveckan er vanskelig å slå. Jeg elsker banen, og været slår nesten aldri feil der. I tillegg føles det nesten som hjemmebane, da jeg har fantastisk støtte, ikke bare fra familien, men også fra samarbeidspartnere som kan komme og se på. Også er jo publikumsstøtten der helt fantastisk!

Hva ser du mest frem til under denne sesongen?
Bra vær og at vi får spise god mat etter racet!

Hva er ditt neste mål med scooterkjøringen?
Finne tilbake til å være rask i starten, og deretter pallen!

Følg Miranda Tjärnström på Instagram

Les mer REPORTASJE